Min pappa
04.03.1931 - 27.10.1998
Så lenge jeg kan huske, har jeg vært en pappajente. Noen av mine beste minner fra barndommen da jeg tenker på min pappa, er de gangene jeg fikk være med på jobben hans. Faren min jobbet som lastebil sjåfør da jeg var liten og noe av det jeg likte aller best var å være med han på jobb. Jeg syntes alltid det var stilig å sitte i lastebilen til pappa da jeg satt så høyt i forhold til de fleste bilene som kjørte forbi.
Pappa var en arbeidsom, rolig og sterk kar som hadde masse tålmodighet. Han hatet krangling og penger og brukte veldig lite penger på seg selv. Det var ikke så mye som skulle til før han ble fornøyd. En kanne kaffe, røyk, god mat, sol, kryssord og western & krim på tv var nok. Han bedåret min mor og var alltid der for henne.
Når jeg tenker meg om så må min pappa ha vært en av de sterkeste menneskene jeg vet om. Når pappa var liten var han rammet av en sykdom som gjorde at han ikke kunne gå. Han var lammet fra livet og ned og foreldrene hadde ikke så mye penger. Dette gjorde oppveksten til pappa tøff og vond. Når han fylte 12 år, bestemte han seg for at han skulle klare å bygge seg opp slik at han kunne gå. Etter mye svette og slit klarte han å oppnå det han hadde bestemt seg for å klare.
Jeg har alltid beundret pappa for det og syns det er stort.
Jeg har mange minner jeg kunne fortalt om for å gi dere som leser dette 1 bedre innblikk i hvordan min pappa var, men det er vanskelig. Jeg har brukt flere timer på å få ned dette jeg allerede har fått skrevet ned fordi tankene, minnene og savnet strømmer på. Det er vondt for jeg ønsker så inderlig at han var her iblant oss. Når jeg tenker på hvor mye jeg savner han føles det som om noen river hjerte mitt i fillebiter og det er vanskelig å holde tårene tilbake. Jeg prøver, men det er ikke lett å la være. Jeg skulle gjort hva som helst for å fått 5 minutter slik at jeg kunne gitt han verdens beste klem og sagt hvor glad jeg var i han. Jeg håper han vet hvor mye han er savnet og at han har det bra der han er nå.
Han vil alltid leve i mitt hjerte og i mine minner, men Gud som jeg skulle ønske han også var i live.
The day God called you home
God looked around his garden,
And found an empty place.
He then looked down upon the earth,
And saw your tired face.
He put his arms around you,
And lifted you to rest;
God's garden must be beautiful...
He always takes the best.
He knew that you were suffering,
He knew you were in pain,
He knew you would never get well on earth again.
He saw the road was getting rough
And hills were hard to climb
So he closed your eyes, and whispered,
"Peace be thine."
It broke our hearts to lose you,
But you didn't go alone,
For a part of us went with you,
The day God called you home.
I miss you a lot dad!
|
 |
|
 |
| © Ukjent. |
|
|
|
