Jeg har alltid vært en pappajente, noe som gjorde det enda tøffere da han gikk bort i 1998. Det var stor fryd
og glede da jeg fikk være med på jobben hans og sitte på fanget hans og få være med på å kjøre lastebil. Jeg
likte alltid å sitte i lastebil og gjør det en dag idag, for man sitter så høyt og det føles mer trygt enn når
man sitter i en liten bil. Å titte ned på de andre bilene og føle meg så "høy" var gøy syntes jeg. På jobben
til pappa hadde sjefen hans to dobberman som jeg likte veldig godt, og kollegaene til pappa var alltid snille
og ga meg en godbit...selv uten at pappa så det :)
Pappa var en arbeidsom kar, lange dager fra 05 til nærmere midnatt skjedde oftere enn han likte, men jobben
skulle gjøres og han var alltid trofast og sjeldent syk...dvs, inntil han fikk hjerteinfark. En dag han var på
jobben fikk han plutselig hjerteinfark, legene sa han hadde hatt flaks, for det skjedde mens han var ute å
kjørte, og det kunne gått riktig så galt. Etter dette fikk han beskjed om å ta det med ro og måtte gi seg med
jobben. Tilværelsen som uføretrygdet er det vel ingen som liker, og pappa ville aller mest jobbe enn å bare
sitte hjemme. Slik hadde han alltid vært, sterk, rolig, rastløs og veldig glad i å jobbe.
Pappa er en av de sterkeste menneskene jeg kjenner, han snakket svært lite om familie og sin egen barndom.
Trolig fordi det var for vondt å snakke om. Allikevel fikk jeg høre enkelte ting han hadde fortalt de eldre i
familien, som at han som liten var rammet av en sykdom som gjorde at han ikke kunne gå. Han var lam fra livet
og ned inntil han i 12 års alderen bestemte seg for at han skulle klare å gå, at han ikke ville være lenket til
rullestol resten av livet. Han trente og trente og det uten store hjelpemidler da familien ikke hadde så god
økonomi. Jeg vet ikke når, men han klarte å oppnå det han bestemte seg for, nemlig å gå. Selv om han til tider
fikk kallenavnet stankelbein fordi beina hans var veldig tynne, så kunne han gå. Og sykdommen som rammet han
som liten kom aldri tilbake. Min lillebrors kompiser så opp til pappa, de kalte han Norges svar på Rambo, hehe.
Og grunnen til kallenavnet fra enkelte av min brors kompiser, kom av at han fortalte de en hendelse
fra da var ute i skogen for å hogge ved. Ved en liten feiltakelse glapp han tak i øksa og kutta seg grådig opp
i leggen. Uten tilgang til telefon og langt uti ingenmannsland kunne han blø ihjel om han ikke fikk stoppet
igjen det store kuttet på leggen, så hva gjorde han? Jo, han sydde seg selv sammen. Om det har en viss
sammenheng med at pappa ikke var så glad i leger vet jeg ikke, uansett det gikk bra og han ble sittende med et
enormt stort arr på leggen så lenge han levde. En annen gang skulle han lage grønnsaksuppe og det gikk litt
fort for seg, wops, så forsvant en del av lillefingeren. Han teipa den på plass, fortsatte med suppa og dro så
til legen og fikk fikset den. Jeg var ikke gamle jenta da og syns fortsatt den dag idag det er ekkelt å tenke
på. Pappa viste aldri tegn på smerte og hvis noe var galt, så kunne vi ikke se det på han, han holdt slikt
skjult for oss små.
Åh, det er så mye jeg kunne skrevet om, sikkert en hel bok, men alt tåler ikke dagslys.
Alle likte pappa, han var liksom kompis med alle sammen. Han kom lett i kontakt med nye mennesker og han hadde
en fin evne til å få stort sett de fleste i godt humør med sitt humør og sin humor. Han elsket min mor over alt
på denne jord. Det var ikke en ting han ikke ville gjort for henne, hun var hans Gudinne og han var alltid der
for henne uansett.
Det siste året pappa levde var han sliten, mamma var veldig mye syk det året og det påvirket hele familien.
Aller mest tok pappa det ille opp at ting var som de var, han likte ikke å se mamma så syk. Høsten 1998 ble
pappa syk. Jeg hadde vært bortreist noen dager da jeg kom hjem og fant ut at han var syk. Vi trodde det var en
kraftig influensa og jeg varmet suppe og urtete til han for å se om det hjalp. Han var så slapp i kroppen at
når han satt oppe i sofa'n så smalt hue i bordet.. Det var helt grusomt å se. Dagen etter ble han verre og jeg
fikk ringt legevakta. Jeg undret over at de hjemme ikke hadde fått tak i lege når de hadde sett hvor dårlig han
var.. men men.. Uansett, legen kom samme ettermiddag og det tok ikke legen engang 5 minutter før ambulanse var
bestilt. Pappa likte ikke sykehus og leger, så det gjorde han urolig. Pappa skulle alltid klare seg selv, selv
når han burde dratt til lege for sjekk av diverse, ville han ikke.. "Det går over" hørte vi hver gang det var
noe, selv når det var kun snakk om en helsjekk eller for å få tak i medisiner for migrene. Uansett, lillebror
og jeg fikk på pappa klær og hjalp han opp. Han kunne ikke stå selv, så jeg sto bak og broren min foran for å
støtte han opp så han ikke skulle gå i bakken. Pga kronglete vei til døra, måtte vi få han med oss ut til den
ventede ambulansen. Da vi fikk han i ambulansen ble lillebror med ambulansen og når de kjørte avgårde hadde jeg
en fæl følelse av at det var siste gang pappa var hjemme. Jeg dro like etterpå til sykehuset. På sykehuset ble
han umiddelbart satt i respirator og alle mulige undersøkelser ble tatt. Pappa hadde lungebetennelse, vann i
lungene, angina, blodforgiftning, hjerteflimmer og flere infark mens han lå på sykehuset. Han lå på
overvåkingsavdelingen under hele oppholdet.
13 dager etter at han ble lagt inn, var min tante og mormor
på besøk, han var fortsatt tilkoblet respirator og var våken 1 lite øyeblikk mens de var på besøk. Både min
tante og mormor så på han at han ikke hadde det bra og overhodet ikke likte å ligge med respirator. 14 dager
etter at han ble lagt inn snakket jeg med sykepleierne som passet på pappa, de ga oss de gledelige nyhetene om
at han var på bedrings vei og at han igjen hadde vært våken. Ting gikk bedre...trodde vi. Klokka 17:06 ringer
de fra sykehuset, flere timer etter at jeg snakket med de tidligere... Vi beklager så mye, men din far er død
får jeg høre i telefonen. Mariam, en venninne av meg står sammen med meg i yttergangen hjemme mens jeg får
dødsbudskapet. Hva sier jeg? Jeg skjønte absolutt ingenting, de sa jo tidligere at han hadde blitt bedre, at
det så lyst ut.. De forteller meg så at de har forsøkt gjenoppliving, men at de ikke fikk liv i han. Min
venninne, Mariam gir meg en stor klem og syns det er kjempetrist. Hun drar hjem for å fortelle family'n det og
jeg må gi beskjed til resten av familien om hva som har skjedd. Moren min sitter i stua og ser på tv med
lillebror og en kompis av lillebror, de spør hva som er galt og jeg sier at sykehuset har ringt, pappa er død.
Lillebrors umiddelbare reaksjon er at han låser seg inn på rommet, mamma gråter og kompisen til lillebror
forsøker å trøste lillebror. Jeg løper så ut i regnet og forsøker å samle tankene mine. Etter en stund drar jeg
hjem igjen, forteller det til min tante og hennes samboer som igjen forteller det videre til mormor. Mariam's
søster og min bestevenn, Buggie kommer bort for å trøste og en uke etter hans død blir begravelsen
holdt.
Mitt hjerte rives i fillebiter, det føles som om en stor elefant står på brystkassa mi når jeg
tenker på hvor mye jeg savner pappa. Det er fortsatt utrolig vondt å tenke på at han ikke er her, at jeg aldri
får gitt han en klem, hørt en vits eller sett smilet hans igjen.. Jeg sa til han på sykehuset da jeg strøk han
over håret at jeg var veldig glad i han, men jeg fikk aldri sagt det til han mens han var våken.. Jeg fikk
aldri tatt farvel! Jeg skulle gjort så utrolig mye for å fått mer tid sammen med pappa, fått en mulighet til å
gitt han verdens beste klem og latt han få vite hvor mye han er savnet.. at savnet ikke avtar selv om årene
går, at det fortsatt gjør like vondt som om det var igår han gikk bort.
Jeg skulle så gjerne ønsket du var her hos oss pappa, du skulle bare visst hvor mye vi tenker på deg hver
eneste dag. Det er så mye jeg skulle ønske du fikk oppleve og være med på, at du kunne være her og skape nye
minner sammen med oss som savner deg. Jeg håper du har det bra der du er nå, og at du visste den gang da og at
du vet, hvor glad jeg er i deg.
Hvil i fred pappa, du blir aldri glemt og vil alltid være dypt savnet!
Masse varme klemmer fra din datter
The day God called you home
God looked around his garden,
And found an empty place.
He then looked down upon the earth,
And saw your tired face.
He put his arms around you,
And lifted you to rest;
God's garden must be beautiful... He always takes the best.
He knew that you were suffering,
He knew you were in pain,
He knew you would never get well on earth again.
He saw the road was getting rough
And hills were hard to climb
So he closed your eyes, and whispered,
"Peace be thine."
It broke our hearts to lose you,
But you didn't go alone,
For a part of us went with you,
The day God called you home.
I miss you a lot dad!
Pappa
photos/papa_one.jpg
Meg og pappa i vår grufulle orange stue da vi bodde i sentrum av Oslo.
Pappa
photos/papa_two.jpg
Pappa slapper av i sofa'n etter konfirmasjonen min.
Pappa
photos/papa_three.jpg
Pappa har laget bursdagskake til meg :) Siste bursdagen min han fikk oppleve :(
Pappa
photos/papa_four.jpg
Pappa og mamma, her hadde vi besøk fra Sverige.
Pappa
photos/papa_five.jpg
Min pappa sittende ute på verandaen, han pleide å slappe av på verandaen som dette hele sommeren.
Pappa
photos/papa_six.jpg
Min pappa og søte tante.
Pappa
photos/papa_seven.jpg
Mamma, lillebror og pappa.
Pappa
photos/papa_eight.jpg
Min pappa her sammen med Eva, en tidligere familievenn som dessverre i likhet med min pappa har gått bort.
Pappa
photos/papa_nine.jpg
Pappa i full konsentrasjon med kryssord på verandaen.
